I fjor jul bestemte Anita Nystrand hun seg for å registrere sin egen hjelpeorganisasjon. – Jeg hadde pratet nok. Jeg ville ha handling, at noe skulle skje, forteller hun.
Av: Knut Ivar Aarstein - knut@vol.no Den: 20.12.2006 Kl. 15:45 oppdatert Kl. 14:41
- Hva er dette for slags prosjekt, egentlig?
- Jeg er kristen, og reiser rundt som pastor. På en av mine turer var jeg i Nairobi i Kenya, i slummen. Jeg klarte ikke å gi slipp på tanken på hvor dårlig det stod til med de barna jeg møtte i området hvor vi holdt til. Så jeg bestemte meg for å starte et prosjekt, som nå har fått navnet Kabiria Children, etter området hvor barna bor.
Anita Nystrand, som opprinnelig er fra Stokmarknes, forteller at dette er et sted hvor de store, og etablerte hjelpeorganisasjonene ikke jobber.
- Dette er et glemt sted, sier hun. Hun understreker at arbeidet av mange sikkert kan karakteriseres som ”en dråpe i havet”.
- Jeg tror på håpet, sier hun.
- Klarer man å hjelpe noen unger, så klarer man også å etablere håp.
- Hvordan finansierer dere hjelpen?
- Vi har etablert en fadderordning. Vi har på mange måter vunnet i Lotto, alle vi som er født i Norge. Et beskjedent trekk fra lønnskontoen hver måned kan vi gi mat, klær og nytt håp til en hel familie i en måned i slummen i Nairobi, forteller Nystrand.
- Disse gavene gjør en stor forskjell for dem som får hjelpen, og hjelperne som støtter barna har fast trekk som sørger for at vi kan opprettholde hjelpen på en planmessig og fast basis.
- Kan folk stole på deg, og din lille og helt ukjente organisasjon?
- Ja, ubetinget. Dette er en gjennomsiktig organisasjon. Vi skal ha fullt innsyn i organisasjon og økonomi for alle som måtte være interessert. Fadderordningen går ut på at 200 de kronene som trekkes av lønna til folk skal gå uavkortet direkte til barna og familiene deres.
- Vi er bare tre personer som har disposisjonsrett til kontoen som er opprettet. Og det at organisasjonen er så liten er en sikkerhet, mener jeg.
Til nå er det rundt 180 barn som er omfattet av hjelpen som Anita Nystrand, og hennes organisasjon yter. Nystrand forteller at hun i utgangspunktet ville begynne med rundt hundre, men at det raskt ble flere.
- Det er et skrikende behov for hjelp. Foreldrene er dagarbeidere. Det kan gå dagevis hvor de er uten arbeid, og svært mange av familiene lever for mindre enn en dollar dagen, forteller hun. Nystrand forteller at hun på nyåret vil reise til Kenya igjen for å ta fatt på arbeidet.
Hun forteller at hun er motivert at arbeidet til fredsprisvinneren Mohammed Yunus, og hans Grameen Bank.
- Såkalte mikrolån, som gjør at fattige kan drive egen business, og betale tilbake penger som er lånt etter hvert, er en fantastisk mulighet for folk som trenger hjelp. Dette gir selvrespekt, og er en bedre løsning enn tradisjonell nødhjelp, mener hun.
I julen drar Anita Nystrand, sammen med mannen Geir Åge, og barna Sara Maria (21) og Else Martine (18) til Kjerringøy for å feire julen med svigermor.
- Julen er en fin tid, og jeg oppfordrer alle til å kose seg i jula, uten dårlig samvittighet. Samtidig håper jeg det som nå skrives på Vesterålen Online nå leses av mange, og at noen kanskje inspireres til å hjelpe meg i mitt arbeid. Og arbeidet har allerede slått rot. På Stokmarknes sykehus var responsen overveldende etter at Anitas mamma Anne-Marie Sørensen la frem hjelpeplanen for ansatte der.
